Når livet blir overveldende

Hva gjør du når livet treffer deg med full kraft … og følelsene ser ut til å ta fullstendig overhånd?

Hva gjør du når gamle mønstre dukker opp igjen, og du ikke for ditt bare liv klarer å se en vei ut?

Blir du værende i følelsene og lar dem gå sin gang? Prøver du å riste dem av deg? Setter du på et smil og håper at følelsene vil fordufte?

Det finnes ikke ett enkelt svar.

Det finnes ikke én bestemt vei ut av et øyeblikk med sterke, vonde følelser – enten det handler om frykt, følelsen av å sitte fast, sorg, sinne eller frustrasjon.

Men det finnes alltid en vei.

Noen ganger kan det å være til stede med følelsene – særlig de intense – og ganske enkelt observere dem mens de «snakker» til deg, gi dem rom til gradvis å forandre seg.

Noen ganger kan det hjelpe å bevege kroppen, riste løs, knipse med fingrene eller fysisk ta et skritt til siden, slik at du kan finne tilbake til en roligere tilstand.

Noen ganger kan det å rette seg opp, åpne brystet og la ansiktet mykne i et smil, forsiktig lede følelsene i en ny retning.

Og noen ganger er det beste du kan gjøre … å be om hjelp.

Det finnes alltid en vei.

Og bare du kan finne ut hva som er det riktige neste skrittet for deg, akkurat i det øyeblikket.

Jeg har hatt mange øyeblikk der jeg nesten har ropt ut til universet – eller mitt høyere selv, eller hva du nå ønsker å kalle dette «noe» som finnes bortenfor oss.

Og hver gang jeg gjør det … skjer det en forandring.

En ro senker seg.

Noe åpner seg.

Og jeg begynner å høre min indre stemme igjen.

Det har også vært ganger da jeg har visst at jeg trengte å sette meg ned og meditere.

Være stille.

Lytte.

Og det er ofte da noe kommer til meg – en idé, en ny klarhet, en impuls til å ta kontakt med noen, bevege meg eller handle.

Og så er det turene i skogen med min kjære Bella.

De gir meg alltid noe tilbake.

En følelse av letthet.

Håp.

Klarhet.

Og noen ganger …

Må jeg gi slipp på hele forsøket på å «fikse» noe som helst.

Slutte å være produktiv.

Slutte å lete etter svar.

Og heller gjøre noe enkelt og godt.

Som å se gamle videoer fra skolekonsertene til min sønn – og bare la meg bli berørt av skjønnheten, energien hos de unge.

Gleden.

Og noen ganger lar jeg meg ganske enkelt være litt frakoblet.

Være menneske.

Og minner meg selv forsiktig på:

Jeg finner alltid veien tilbake.

Jeg kan ikke unngå det … for jeg er alltid der.

Det jeg mener med dette, er:

Mitt indre vesen – min essens – er alltid med meg.

Alltid der for å veilede meg.

Alltid der for å minne meg om min verdi, mitt lys og min plass i alt dette.

Og når jeg klarer å løfte blikket … om så bare litt …

Får jeg et glimt av det.

Og så enda et.

Og enda et.

Helt til jeg begynner å huske det større bildet.

At jeg er mer enn dette øyeblikket.

Mer enn denne følelsen.

Jeg er både menneske … og noe mer.

En sjel, et nærvær, en energi – her for å leve, utforske, føle og skape.

Og jeg begynner å huske noe annet også:

At hvert eneste menneske rundt meg går sin egen vei.

Med sin egen indre veiledning.

I sitt eget tempo.

Det gjør vi alle.

Vi kan kjenne den – i kroppen, i følelsene, i plutselige innsikter og de stille impulsene som viser oss en retning.

Vi får tilgang til den på ulike måter, til ulike tider.

Men vi kan alltid vende tilbake.

Alltid gjenopprette forbindelsen.

Alltid huske.

Vi kan alltid gjenoppdage vår egen verdi.

Vi kan alltid finne tilbake til kraften i oss selv til å skape de livene vi lengter etter – selv om vi glemmer det for en stund.

Selv om vi går oss vill i frykt eller frustrasjon.

For disse øyeblikkene?

De er ikke tegn på at noe er galt.

De er påminnelser.

Påminnelser om hva vi ikke er.

Påminnelser om hva vi ikke lenger ønsker.

Og dermed … veivisere tilbake til det som er sant.

Og noe vakkert skjer når du begynner å se dette.

Når du begynner å stole på at du alltid kan finne veien – uansett hvor bortkommen du føler deg.

Da begynner du å kjenne din egen kraft.

Ikke som noe høylytt eller påtrengende …

men som en stille lettelse.

En mykhet.

En tilbakevending.

Og i denne tilbakevendingen dukker det opp noe mer:

En følelse av å bli holdt.

Av å være elsket.

Uten betingelser.

Bare … elsket.

Kanskje tror du ikke helt på det ennå.

Men hvis du fortsetter å vende tilbake … vil du etter hvert gjøre det.

Så min invitasjon til deg i dag er enkel:

Ikke gi opp deg selv.

Fortsett å søke.

Fortsett å lytte.

Fortsett å vende tilbake.

Sjelen din gir aldri slipp på deg.

Så hvorfor skulle du gjøre det?

Du har ikke gått deg vill, kjære deg.

Kanskje har du glemt det for et øyeblikk …

Men du har ikke gått deg vill.

Du vil finne veien.

Med varme og kjærlighet,

Emma